Judo for fred i Zambia

To zambiske judoutøvereJudo for fred (JFF) har lenge jobbet for å starte et judoprosjekt i Livingstone i Zambia. Prosjektets hovedmål er å gi kvinner muligheten til å trene judo, og lære verdiene som ligger i idretten. Målgruppen for prosjektet er først og fremst kvinner ved Kwenuha Women Association, som er en organisasjon for tidligere prostituerte kvinner. Kwenuha betyr «forandring» eller «veien tilbake» på tonga, som er et av de lokale språkene i Zambia. JFF tror at judo kan bidra til å styrke kvinnene (empowerment), gi kvinnene økt selvtillit, samt selvforsvarstrening.

Fredag 16. november landet vi Zambia. Første dagen ble tilbrakt i Lusaka, hvor vi bodde på Lusaka backpacker. Dagen etter satte vi oss på bussen med kursen mot vår endelige destinasjon, Livingstone. Det er flere ulike busselskaper som tilbyr reiser fra Luska til Livingstone. Valget falt naturligvis på det ene busselskapet som er kjent for å være punktlig. Bussen kom av gårde en time etter skjema, etter ytterligere tekniske problemer og generelt lav hastighet kom vi frem. Fem timer etter skjema. Var det en ting jeg lærte allerede etter to dager i Zambia så var det at ting tar tid og at det bare er å smøre seg med tålmodighet. I Zambia er det slik at ”tid går ikke, tid kommer”.

Buss i ZambiaPlanen for søndagen, var å møte Vivian Dümer. Hun er idrettsfrivillig for NIF, og jobber for Kwenuha. Vivian tok på seg oppgaven å presentere JFF og våre planer på ”staff meeting” den påfølgende mandagen. På dette møtet er blant annet de mest sentrale personene med tilknytning til Kwenuha til stede. JFF sine planer om å ha judotrening for kvinnene, ble tatt veldig godt imot. Et resultat av møtet med Vivian, var også at hun påtok seg ansvaret for å informere kvinnene om den planlagte treningen. I tillegg ordnet hun et møte med Sister Prepetua for oss. Hun er lederen av Kwenuha, og en nøkkelperson dersom vårt prosjekt i Livingstone skal bli vellykket.

Mandag ble også avsatt til møtevirksomhet. Første møte var med Håkon Spigseth i Response Network. Håkon har mange års erfaring med bistandsarbeid i Zambia, og sitter på mye kunnskap og erfaringer som JFF kan dra nytte av. Håkon kjenner Livingstone godt, og det var han som hjalp oss med å finne lokaler som var egnet for judotrening. Det aktuelle stedet var en golf klubb i engelsk kolonistil fra 1908, hvor tregulvet var av den hardere sorten.

Da vi ankom golfklubben, var personen vi skulle snakke med en tur i byen. Strømmen var gått og hun hadde sannsynligvis dratt for å fylle på med mer strøm. I Zambia kjøper man strøm på samme måte som man gjør med kontantkort til mobiltelefonen. Vi ble bedt om å sitte ned og vente. Vi slo oss ned på verandaen med en cola, nøyt det fine været og omgivelsene. Ole og jeg ble enige om å gi det et par timer, for ting tar generelt litt lenger tid i Zambia. Etter et par timer var hun tilbake, og vi fikk gjort avtalen vi var kommet for. Nå var endelig alt i boks, og vi var klare for tirsdagens treningsøkter. Det kunne til tider oppleves som lite produktivt bare ha en til to planer for dagen, men som nevnt har zambiere et annet forhold til tid enn nordmenn.

Zambisk judoutøverEndelig var dagen kommet hvor det var tid for judo! Dagen før hadde vi fått beskjed av Vivian at det bare kom til å komme rundt 15 jenter, dette pga av at mange av jentene hadde eksamen og derfor ikke kunne møte. Jentene fikk beskjed om å møte kl 10, og et selektivt utvalg av jentene hadde fått beskjed om å møte kl 09. Vi fikk vite at noen av jentene måtte gå i opptil to timer for å komme på trening. Ole og jeg ankom golfklubben rundt kl. 10, og der var det ingen. De første som kom var Vivian og to av hennes norske venninner, som hadde tatt seg fri fra jobben for å være med på judotrening. De zambiske jentene uteble en god stund til, før de første kom ruslende. Lenge var det ikke mer enn åtte jenter der, og vi begynte å bli litt nervøse pga det magre oppmøtet. Dette endret seg, og det kom stadig flere jenter til treningen. Da vi startet judotreningen litt før kl 12 telte vi nærmere 40 damer. Dagens judoøkter var lagt opp med en økt tachi-waza og en økt med ne-waza. For å bryte isen begynte vi treningen med oppvarmingsleker. Deretter hadde vi en del turnøvelser. Jeg ble kjempe imponert over jentenes pågangsmot og at de turte å gi alt når de bla prøvde å slå hjul. Deretter øvde vi på inngang til o-goshi, fordi treningen foregikk på tregulv valgte vi å kun trene på innganger. Etter første økt hadde vi en pause, hvor vi serverte ”snacks” og vann. Vi hadde handlet inn til 15 personer, så det ble litt knapt. Vann fikk vi skaffet til alle. Andre økta trente vi holdegrep, hvordan komme seg ut av holdegrepet og på slutten hadde vi noen runder med ne- waza. Ole og jeg viste hvordan ne- waza ser ut. Selvsagt var det slik at jeg, som jente, skulle vinne. Kampen endte med at jeg hadde holdegrep og Ole ikke kom seg ut. Dette til stående applaus fra jentene.

Siste dagen i Livingstone var kommet, og på dagsordenen stod turens viktigste møte. Møte med Sister Perpetua. Hun er leder i Kwenuha, og ei veldig sprek nonne. Hun er kjempe dyktig, åpen og engasjert. Det var avgjørende å få til dette møte, fordi det er lite som kan gå framover uten hennes velsignelse. I tillegg til at det viktig å lokalisere behov og ressurser før man går i gang med et JFF prosjekt i Livingstone. Vi snakket om JFF og hva vi ønsket å oppnå i Livingstone, og vi viste bilder fra judotreningen med jentene fra Kwenuha.

Sister Perpetua hadde invitert Doreen, som er sport coordinator til å delta på møtet. En av forutsetningene for å kunne starte prosjektet, er å ha et lokale å trene i. Vi presenterte hvilke ønsker vi har til et lokale, og Doreen påtok seg å finne et lokale som passet judotreninger.

Etter møte med Sister Perpetua og Doreen, dro vi til busstasjonen for å kjøpe billetter tilbake til Lusaka. Litt utpå ettermiddagen var det tid for avreise. I nærmere 40 grader, uten aircondition, toalett og ikke alt for mye plass, var vi klare for en seks timers busstur. Denne gangen holdt bussen rutetiden noe bedre enn sist, etter sju timer var vi i Lusaka. Da vi ankom Lusaka rakk vi å slappe av litt og spise, før vi dro til flyplassen.
Det var en lang reise, for et kort opphold, men allikevel viktig. Vi fikk gjort mer i løpet av disse dagene, enn vi klarte å få til med noen måneders planlegging hjemme. Alt i alt var det en veldig fruktbar tur og vi oppnådde det vi ønsket med turen. Nå blir den største og mest avgjørende jobben å få på plass en judofrivillig i Livingstone, som ideelt sett bør være der i minst et år. Dette håper vi å få på plass til høsten og målet er å komme ordentlig i gang med prosjektet i Livingstone i løpet av august/ september neste år.

Hilsen,

Ole Moland og Marie Sørby Jensen

Gruppebilde fra judoklubb i Zambia

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.