Det er ikke oss og dem, det er vi! Judotrening i Meheba flyktningeleir

Jeg har stjålet slagordet til stiftelsen Vi. Jeg syns det er så bra! Det er ikke oss og dem, det er vi.

Tekst: Birgit Ryningen
Foto: William Zimba

På matta er det vi

Vi har en tendens til å snakke om flyktninger som dem. Vi skiller mellom oss og dem. Vi identifiserer oss ikke med dem og slik blir deres skjebne mindre viktig for oss. Dette har stiftelsen Vi tatt et oppgjør med når det gjelder funksjonshemmede. Nå vil jeg bruke samme argument fordi jeg syns det er så slående. På judomatta blir det tydelig, det er ikke oss og dem, det er vi. Der er vi like, vi har en felles lidenskap og vi møtes for å trene og å lære.

Meheba flyktningeleir

Jeg var så heldig å besøke judoklubben i Meheba flyktningeleir nord i Zambia for andre gang. (Les om første besøket her.) Jeg kom på en lynvisitt, et resultat av dårlige kompromisser med min egen dårlige samvittighet og min og andres travelhet. Jeg og tre representanter fra det zambiske judoforbundet kjørte i nesten 10 timer én vei for å besøke klubben og representanter for flyktningeleiren og å holde en trening. Vi kommer fra vår travle hverdag hvor tiden aldri strekker til og hvor vi løper fra det ene til det andre med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke rekker, til dette stedet hvor tiden har stoppet opp. Flyktningene har flyktet, de har rømt, de har blitt tvunget til å forlate alt. Noen av dem har forlatt et liv som ligner på vårt med stress og mas og kjas og hvor vi tror at jo travlere vi er, jo mer betydningsfulle er vi. Noen kommer fra et liv som ikke ligner på hvordan jeg selv har levd i det hele tatt. Men de hadde et liv. Sitt liv med sine relasjoner og sine gjøremål. Noen har forlatt alt og kommer helt alene. Noen har flyktet sammen med noen, familie eller venner. Alle har de mistet det livet de levde og alle har mistet noen de er glade i. Så kommer de frem til Meheba flyktningeleir, de fleste etter en lang reise i frykt og usikkerhet. De blir tildelt en jordlapp med et telt på. I 18 måneder får de økonomisk støtte. I denne tiden er det forventet at de skal lage seg mursteiner av leire, bygge seg et hus, kjøpe frø og begynne å dyrke sin egen mat. Slik blir nederste trinnet av Maslov-pyramiden dekket. De får trygghet, husly og mat. Sett fra utsiden ser Meheba ut som en trivelig landsby. Barna er riktignok fillete kledd. Det er riktignok ikke mye ting der, men på tross av fattigsligheten, så ser det trivelig ut.

Der tiden har stoppet opp

Gift Mvula er Safe park coordinator fra the Ministry of community development and social services og jobber i Meheba flyktningeleir med over 20 000 flyktninger. Han forteller meg at judoprosjektet er det beste som har skjedd i Meheba. Han vil at vi skal starte trening enda et sted i Meheba og to andre like store flyktningeleire andre steder i Zambia. Han forteller at siden flyktningene ikke kan søke jobb i Zambia, og ikke kan reise hjem og nesten ingen får oppholdstillatelse i andre land, blir de værene i en slags limbo. De klarer seg. De har husly og mat. Ingen av delene er hverken fint, flott, stort eller mye. De har stort sett ingen ting, men de klarer seg. De fleste som kommer til en flyktningeleir har opplevd store traumer. Det er en grunn til at de har flyktet. De fleste lider av posttraumatisk stress. Og de kjeder seg. De lever i en verden der alt har stoppet opp og det eneste de har er sine egne tanker. Mange begynner å drikke. Leiren sliter med vold. Jenter er som alltid spesielt utsatt.

I denne settingen er noe å gjøre, noe å bry seg om, noe å engasjere seg i, en arena å mestre på, et sted man kan leve ekstra viktig. Faustin Nzosaba, en flyktning fra Burundi, har sort belte i judo og startet opp judotrening og fikk registrert judoklubb med 15 burundiske barn i det zambiske judoforbundet i 2016. Nå, 3 år etter, er det 130 judoka, de fleste fra Democratic Republic of Congo, som trener jevnlig på to steder i leiren. De har fått matter av det internasjonale judoforbundet og NIF har sponset byggingen av en dojo med midler fra Norad på tomt donert av UNHCR.

Da jeg kom var det 30 gutter på matta. De fleste uten drakt, men alle var veldig ivrige. Det var tydelig at mange av dem hadde trent til dels mye judo allerede. Det var utrolig gøy å være trener! Der, på matta, nord i Zambia, midt i svarteste Afrika som man sa i gamle dager, var det ikke lengre dem og vi. Det var bare oss. Vi var judoutøvere som hadde halvannen times avbrekk fra våre respektive verdener. Vi var likemenn, eller kvinner… flyktningestatus, svart, hvit… De tingene er ikke lenger viktige. Vi lo, vi trente, vi hadde det gøy. Der var vi bare judoutøvere.

Vi vil at det skal være vi!

Men er det da ingen utfordringer? Joda, masse! Det er 8 jenter som er medlemmer av judoklubben i Meheba, men nå får de ikke lenger lov av familiene sine til å trene judo fordi det er mannlige trenere. Hvor ble det av vi? Jentene er som sagt spesielt utsatt for vold og et av de store problemene i flyktningeleiren er voldtekt og uønskede graviditeter. Jenter langt under det vi kaller den seksuelle lavalder er mødre lenge før de selv har blitt voksne. Selv om vi stoler på trenerne i Meheba, så forstår jeg også at familiene kan være skeptiske. Vi har en jobb å gjøre. Vi holder på å søke om nye midler fra Norad, og dersom vi får innvilget søknaden vår for Zambia, så er vi blitt enige med det zambiske judoforbundet om å ansette en kvinnelig trener fra Zambia for å være fulltidstrener i Meheba. Alle skal med! Jentene skal få lov! Vi vil ikke at det skal være oss og dem, vi vil at det skal være vi! Uansett!

Vil du bidra?

Judo for fred har aldri mottatt, og skal heller aldri motta støtte fra Judoforbundet. Våre prosjekter i Afghanistan og Zambia er finansiert gjennom Norad, via NIF, og en stor dose frivillig arbeid og pengegaver fra enkeltpersoner. Norad ønsker å fortsette støtten til Zambia, men kutter støtten til Afghanistan fra og med 2020.

Gjennom lek og idrett ønsker JFF å bidra til barns utvikling i Zambia og Afghanistan. Det skal lite til for å gjøre en reell forskjell, en barnedrakt koster 200 kroner og et næringsrikt måltid etter trening koster 500 kroner for et helt år.

Ditt bidrag går uavkortet til barna siden våre administrasjonsutgifter dekkes av Norad.
Du kan bidra gjennom vår donasjonskonto 1645.10.57514 eller ved å bruke Vipps til #12424.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.